BERNARD ALLISON – Let It Go

En strålende plate der fortid møter fremtid.

  • Artnr: 012018
  • På lager
  • Enhet: stk

Beskrivelse av artikkelen

Bernard Allison er virkelig i støtet om dagen. Pryder han ikke forsiden av et bluesmagasin, høres på radio eller spiller på en klubb sammen med Blues Caravan 2018, så jobber han antagelig med ny musikk. Som sønn av Luther Allison (1939-1997) har han store sko å fylle, men han har for lengst vist at han står fjellstøtt på egne ben.

”Let It Go” er et album med som tar ham tilbake til bluesens vugge, en slags hjemkomst. Han er tilbake hos Ruf Records og spilte inn albumet i Bessie Blue Studio i Statonville, Tennessee med den legendariske produsenten Jim Gaines. De ble fort enige om å gå tilbake til den gamle måten å spille bluesen på, rått og nakent og med rytmen i sentrum. Dette er good-time gitardrevet funky Chicago-blues som swinger utrolig fint. Med unntak av to har han skrevet alle låtene sjøl. Bernard Allison har en kledelig cool og laidback sangstil og erfremfor alt en raffinert gitarist som spiller med stor dynamikk. Delikate riff og god groove kjennetegner solospillet hans, og han er ikke redd for å bruke tid og luft i oppbyggingen av soloene. Da blir klimakset desto sterkere.

Bernard Allison (født i 1965) hadde en musikalsk oppvekst som mange kan misunne ham. Han vokste opp lyttende til de største bluesstjernene i farens store platesamling. Allerede i småskolealder ble han introdusert for pappas kollegaer; Muddy Waters, Hound Dog Taylor, Albert King med flere. Dette inspirerte Bernard voldsomt, og pappa kjøpte snart en Fender Stratocaster til ham så han kunne lære seg å spille mens han sjøl var ute på turné. Han var med på innspilling av farens plate allrede som 13 åring. Luther var opptatt av at Bernard skulle fullføre skolegangen, og slapp ham ikke til på de store scenene før han var 18. Dette skjedde under Chicago Blues Festival i 1983, noe som igjen førte Bernard rett inn i Koko Taylor’s Blues Machine så fort han hadde fullført high school. Samtidig med dette fikk han instruksjon og oppfølging av Johnny Winter. Etter hvert skulle han også bli bandleder i farens band. På 80-tallet ble han også god venn med Steve Ray Vaughan og lærte mye av ham. Etter hvert kunne han det meste om musikkbransjen, både på hva man burde og ikke burde gjøre.

I 1989 gjore han som faren sin og flyttet til Europa, nærmere bestemt Paris der han fremdeles bor. Siden den gang har han utgitt en rekke album alene eller sammen med andre; ikke minst et fint samarbeid med Cedric Burnside i Allison Burnside Express.

 

Produsent Jim Gaines fortjener også noen ord. Gaines er en skikkelig ringrev med fartstid fra tidlig på 70-tallet. Han har produsert en haug av legendariske plater med artister som Steve Miller, Tower Of Power, Santana, Stevie Ray Vaughan, George Thorogood, Huey Lewis, Albert Collins, John Lee Hooker og en drøss andre. Gaines har satt sitt tydelige merke på denne produksjonen også, som lett kunne ha låtet ganske annerdeles med en annen produsent. Så dette var et lykkelig valg.

Dette albumet kan komme til å få mange priser og godord i 2018. ”Let It Go” tar for seg hele hans karriere som musiker helt tilbake til da han var gjesteartist på farens konserter, låta ”Cruisin For A Bluesin” er en liten minnebok om denne tiden. Andre låter å nevne er ”Leave Your Ego” med Hendrix-inspirert gitarspill er en hyllest til pappa Luthers flotte livsmotto (”Leave your ego, play the music, love the people”). Eller når han ser for seg verdens kuleste jam session der oppe med John Lee Hooker og Robert Johnsen i ”Blues Party”.

På albumet har Bernard med seg John T. McGhree på gitar, George Moye på bass, Mario Dawson på trommer og Jose Ned James på Saksofon.

“We all just came together as a group to create this album,” he considers, “to show our chemistry as friends and bandmates. My favourite memory was watching the faces of everyone involved in the session. Everyone came to lay it on down and gave 110%…” sier Bernard.

En strålende plate der fortid møter fremtid.