CHRIS CAIN – Chris Cain (Little Village Foundation

Chris er en real deal blues master. Denne plata levner ingen tvil om det,

  • Artnr: 082017
  • På lager
  • Enhet: stk

Beskrivelse av artikkelen

Chris Cain har vært mye til stede i mitt liv gjennom tretti år nå. Og bare så det er sagt - jeg er en stor fan. Det starta med den første plata hans «Late Night City Blues», utgitt på Patrick Fords label Blue Rock’It i 1987. Og hvilken sterk debut det var - hele fire W.C. Handy-nominasjoner, bl.a «guitarist of the year». Samme år dro bandet jeg spilte i på den tiden, The R&B Express til San Francisco for å spille inn vår første plate, med nevnte Patrick Ford som produsent. Han hentet inn noen gjesteartister fra The Bay Area til å bli med på innspillingen, og det var her jeg møtte Chris Cain for første gang. Senere skulle det bli flere minneverdige møter, bl.a. på Notodden Blues Festival hvor han spilte med The Ford Blues Band i 1989 og med sitt eget band to år senere. Konserten på Arno i 1991 står som en av mine største musikalske opplevelser i festivalens 30-årige historie.

 

Når jeg i dag lytter på denne nye plata hans går tankene rett tilbake til den augustdagen i 1987 da vi spilte inn live i studio med Chris Cain som vokalist og gitarist på B.B. Kings Sweet Little Angel. Samtidig slår det meg hvilken god jobb produsentene Kid Andersen og Jim Pugh har gjort her, for Cain låter ganske annerledes enn vi har vært vant til å høre ham på plate fram til nå. Dette er det mest bluesa og down home jeg har hørt av mannen. Han er omgitt av en gullgruve av et band i studio; Larry Taylor på bass, Tony Braunagel på trommer, Nancy Wright på sax og Jim Pugh på piano og orgel. Soundet er som hentet ut fra 1960-tallet med klare bluesreferanser til Albert King, B.B. King og Guitar Slim ispedd plenty soulfeeling a-la Ray Charles. Det mange ikke er klar over er at Cain er en glimrende pianist og altsaxofonist også – akkurat som Brother Ray var det. Dette viser han til fulle på plata – som gjennom dette får et riktig så variert uttrykk. På den nydelige, mollstemte Tell Tale Signs spiller Cain både piano og gitar, og det låter praktfullt. Og på Eddie Cleanhead Vinsons swingblues Kidney Stew får vi en saxsolo av Cain som høres ut som den kunne vært utført av selveste RC.

 

Gitarspill er det mye av på plata, naturlig nok. Soloer fremføres med variasjon og finesse, og han fraserer til tider annerledes enn vi er vant til fra tidligere plater. Cain fremstår på en måte ny og fresh, selv om soundet og stilen er ganske så old school. Det er tydelig at han har latt seg inspirere av så vel produsenter som musikere i Greaseland Studio, og man fornemmer at stemningen må ha vært usedvanlig god under innspillingen. I alle fall har denne plata tatt en ganske annerledes retning enn vi er vant til fra Chris Cain. Og samtidig som det musiseres lekende lett er det en erfaren tyngde i alt de gjør. Resultatet er bare helt herlig.

 

Albert Kings You’re Gonna Need Me og nevnte Kidney Stew er de to eneste coverlåtene på plata. Cain har skrevet resten sjøl. Av titlene aner vi at tekstene kretser omkring tradisjonelle bluessaker der forholdet mellom mann og kvinne utgjør det tematiske sentrum. Om det er vanskeligheter på gang i Cains virkelige kjærlighetsliv vites ikke, men tekstene understrekes i hvert fall av en «god» sårhet i stemmen. Han innehar en stor bluesstemme og sammen med den musikalske innpakningen sitter dette fint.

 

Chris Cain er vel det vi kan kalle en godt bevart hemmelighet. Selv om han er oppdaget av ganske mange har han ennå ikke fått den store anerkjennelsen hos det brede bluespublikummet. Blant musikere, derimot, har han en høy stjerne. Det skjønner man på uttalelsene til Joe Bonamassa og Kid Andersen. Les også hva programleder Mark Fredell i The Big Blue Train Radio (USA) skriver: - When I interviewed B.B. King back in '05 I asked him if he had heard the album Cain does King and BB paused, got a huge ear-to-ear grin and said "Chris Cain? Now that boy can PLAY the guitar." He loved Chris!